Politikerne satser ikke nok på Arbeidsforberedende trening. Er det fordi det ikke er en quick fix-løsning?, spør ASVL i et innlegg i Velferd.

«Ofte er det de som skriker minst, som trenger hjelp raskest», sa sersjanten, den vennlige trønderen som skulle lære opp oss sanitetssoldatene i hvordan vi skulle prioritere mellom pasienter når vi kom til et skadested. Et lite glimt fra Luftforsvarets Sanitetsskole på Stavern, 1998.

Det er lenge siden nå. Og det er et stykke mellom livet som sanitetssoldat i Luftforsvaret og livet som ansatt i en arbeidsgiver- og interesseforening.

Hverdagen i ASVL består ikke av forbindinger, bårebæring og førstehjelp. Den handler om arbeidsmarkedspolitikk. Hvordan vi, som samfunn, prioriterer mellom de mange som trenger bistand for å finne og beholde en jobb.

Men det er en parallell her, mellom medisinske prioriteringer, og utmålingen av tilbudet en gitt arbeidssøker kan få, eller ikke få, fra samfunnet. 

For hvem får bistand først i arbeidsmarkedet, og med hvilken innsats? Og hvem haster vi forbi når det virkelig strammer seg til?

Slik begynner ASVL-innlegget Velferd publiserte 25. mai.

Faksimile fra Velferd

 

I innlegget påpeker ASVLs kommunikasjonssjef Flemming Trondsen at satsingen på Arbeidsforberedende trening står på stedet hvil- trass i at krisen har gjort behovet større. Og trass i at Oslo Economics nylig dokumenterte at tiltaket er et vellykket tiltak, selv om resultatene (i form av hvor stor andel som går over til jobb eller skole) varierer. Rapporten påpeker også på at tiltaksdeltakerne har omfattende utfordringer, og at resultatene som oppnås, må sees i lys av det.

NAV Trøndelag kuttet denne våren i Arbeidsforberedende trening, med det resultat at det ble færre tiltaksplasser i distriktene. Grepet forklares med at NAV Trøndelag ønsker større fagmiljøer, og at de ønsker en satsing på lønnstilskudd.

Dette ble omtalt i Adressa og i Dagens Perspektiv.

Faksimile fra Dagens Perspektiv

 

Men lønnstilskudd er ikke beregnet på de som trenger mest bistand, påpeker ASVL. I stedet mener vi at myndighetene bør satse mer på Arbeidsforberedende trening til denne gruppen, og vi understreket budskapet i det nevnte innlegget. 

Hvorfor bruker ikke NAV dette tiltaket mer? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor gir ikke politikerne marsjordre om å bruke de verktøyene som allerede ligger i verktøykassa, og som vi vet fungerer?

Er det fordi Arbeidsforberedende Trening ikke er en quick fix-løsning, som lønnstilskudd? Eller er tankegangen at man får bruke kreftene på dem det er lettest å lykkes med, og gå forbi dem som har vært uten arbeid så lenge at de har gitt opp å rope? , skriver vi i innlegget.

Les innlegget i Velferd