Kommunereformen truer arbeidsplasser

Varig Tilrettelagt arbeid (VTA) er en suksesshistorie fra norsk arbeidsliv. Gjennom dette tiltaket har utviklingshemmede og andre med behov for tilrettelegging på jobb, fått muligheter de ellers ikke ville fått.

De har jobb.

De har kolleger.

De har trygge rammer og en struktur i hverdagen.

I tillegg er de arbeidstakere – med alt det innebærer av status og rettigheter.

Rapporten «Kvalitet er det vi gjør i hverdagen» (Nordlandsforskning 2014) dokumenterer at dette er det arbeidsmarkedstiltaket som fungerer best, og hvor kvaliteten på tilbudet er høyest. Tilrettelagte arbeidsplasser fungerer, og utgjør forskjellen mellom yrkestilhø-righet og passivitet for tusenvis av mennesker.

Men slik vil det ikke nødvendigvis forbli.

Kommunereformen er et av regjeringens faneprosjekter, og regjeringen ønsker i den forbindelse å utrede om ansvaret for Varig tilrettelagte arbeidsplasser bør flyttes fra stat til kommune. Regjeringen begrunner det med at kommunene fra før ivaretar så mange andre tilbud til gruppen, og at kommunene derfor har gode forutsetninger for å gi et arbeidstilbud.

Men er det så enkelt? Og hva betyr egentlig en tilrettelagt jobb for de det gjelder?

Givende arbeidsplass

Vekstbedriften Kanmer i Nes kommune er et eksempel på en bedrift som sørger for arbeid til denne gruppen. Totalt har 74 mennesker en VTA-plass her. De ansatte utfører jobber som trengs å gjøres, og bidrar til at bedriften skaper verdier. Varmmat fra kjøkkenet går til private, en barnehage, og til en institusjon i området. Lokk til makrellbokser og brunost pakkes og havner i butikkene. Gress klippes for private oppdragsgivere på Romerike, og ved hugges, pakkes og fraktes ut til kunden. De som jobber der produserer varer og tjenester, de vet at det finnes en kunde i den andre enden som er avhengig av deres innsats. De er stolte av det de lager, og stolte over å kunne bidra.

Riktignok trenger ansatte i bedriften trygge, forutsigbare og kompetente veiledere for å yte en god innsats. Men utover det, er Kanmer som andre bedrifter.

Og de som jobber der, er svært fornøyde med arbeidsplassen.

– Min datter synes jobben er veldig givende. Det er ingen som gleder seg så mye til å gå på jobb som hun og hennes kolleger, sier Solveig Damvin.

Hennes nå 40 år gamle datter Bente har jobbet på Kanmer siden hun sluttet på skolen, og har dermed lang fartstid i bedriften.

– Men med forslaget om å flytte ansvaret til kommunen, er vi foresatte redde for at barna våre havner på dagsenter, sier Solveig Damvin.

Dagsenter eller jobb?

Mange kommuner kan nemlig falle for fristelsen å samle mange brukere på samme sted, på dagsenteret, fremfor å opprettholde

arbeidsplasser. Det handler selvfølgelig om økonomi. De som har fulgt med i debatten, har sikkert sett hvordan flere kommuner etablerer store boligenheter for utviklingshemmede. Hensikten har vært å knappe inn på ressursbruken. NFU har gått hardt ut mot tendensen, og kaller det institusjonalisering.

Er det samme på vei når det gjelder jobb?

Damvin tror uansett ikke kommunene vil kunne klare å gi et like godt tilbud som i dag.

– Overfører de ansvaret til kommunene, tror jeg ikke de ansatte får mulighet til å utvikle seg gjennom nye oppgaver. De

vil bli stående på stedet hvil, sier hun.

– Et dagsenter blir mer en oppbevaringsplass enn en arbeidsplass, sier hun.

Den ferske doktorgraden «Arbeid, dagaktivitet, livskvalitet og utviklingshemning» (NTNU 2015) peker nettopp på at utviklingshemmede med tilbud på kommunale aktivitetssentre har lavere livskvalitet enn de som har et arbeidstilbud.

Usikker økonomi

Roger Nøstvik, som leder Kanmer til daglig, sier bedrifter som den han leder, er vant til omstillinger. Den sittende regjeringen har for eksempel satt oppfølging og avklaring av arbeidssøkere ut på anbud, noe som har ført til store omstillinger i bransjen.

– Men i spørsmålet om å flytte ansvaret for VTA fra stat til kommune, tror jeg det er viktig å se hvorfor dagens ordning fungerer. I dag har vi egne bedrifter som sikrer arbeid til de det gjelder. Bedriftene har utbytteforbud, og det gjør at overskuddet pløyes tilbake til bedriften for å gjøre arbeidstilbudet enda bedre. I tillegg finansierer staten arbeidsplassene over statsbudsjettet, noe som sikrer trygghet og forutsigbarhet for arbeidstakerne.

– Flyttes ansvaret for arbeid til denne gruppen over til kommunene, blir økonomien langt mer usikker. Vi vet jo at kommunenhar mange lovpålagte tjenester å løse. Arbeid til utviklingshemmede er ikke lovpålagt, og da blir dette fort nedprioritertnår kommuneøkonomien svinger.

Nøstvik er derfor klar på at arbeidstilbudet bør organiseres som i dag – med kommunalt eide aksjeselskaper som må forsvare sin eksistens gjennom inntjening – og stat og storting som garantister for at utviklingshemmede og andre som trenger det, kan ha tilrettelagte jobber også i fremtiden.

– Verden er i endring, og vi endrer oss med den. Men ikke rokk ved den grunnleggende strukturen når det gjelder VTA, sier Nøstvik.

I og med at hun vet hvor viktig jobben på Kanmer er for datteren Bente, har Solveig Damvin en klar beskjed til politikerne:

– Glem denne ideen. De som har slike jobber, trenger forutsigbarhet. Dette skaper bare uro, sier hun.

Regjeringens utredning om Varig tilrettelagt arbeid blir etter alt å dømme presentert i stortingsproposisjonen om Kommunereformen

denne våren. Deretter blir proposisjonen sendt på høring.

Denne artikkelen sto først på trykk i Samfunn for alle 1/16 (medlemsblad for Norsk Forbund for utviklingshemmede)

Forskning på Varig tilrettelagt arbeid

Gjertsen, H., Anvik, C. Høj og Olsen,

T. (2014): Kvalitet er jo det vi gjør i

hverdagen. Bodø: Nordlandsforskning

Reinertsen, S. (2015): Arbeid, dagaktivitet,

livskvalitet og utviklingshemming.

Trondheim: NTNU