NFU: Inkluderingsdugnaden må omfatte alle

Oppstartskonferansen for inkluderingsdugnaden gikk av stabelen 20. juni.

Inkluderingsdugnaden ble lansert i Jeløya-plattformen og er et felles samfunnsoppdrag for å få flere i jobb. I sitt åpningsforedrag fremholdt statsminister Erna Solberg det samfunnsøkonomiske tapet ved at 1 av 5 i aldersgruppen 20 og 66 år, er utenfor arbeidslivet. Hun trakk frem de private, personlige og økonomiske problemene som det medfører å være utenfor arbeidslivet, med trygd som eneste inntektskilde.

Statsminister Solberg pekte på psykiske problemer, hull i cv-en, nedsatt arbeidsevne, språkproblemer og tilretteleggingsbehov som årsaker til at mange var utenfor arbeidslivet.

Må ikke erstatte statlig arbeidsmarkedspolitikk

-For mange unge handler det mer enn noe om å tro på seg selv, ta styringen over eget liv, og få opp mestringsfølelsen. Derfor trenger vi også modige arbeidsgivere, som kan åpne dørene for mennesker som kan og vil jobbe, sa statsminister Erna Solberg om målsetningene for inkluderingsdugnaden.

-Jeg ser med tvesyn på regjeringens inkluderingsdugnad, sier Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Det er en fare for at dugnaden erstatter statlig arbeidsmarkedspolitikk med privat veldedighet.

-Det er positivt om bedrifter engasjerer seg, og det er kjempebra at unge får mestringsfølelse og troen på seg selv. Men dugnaden kan bli et forsøk på å gjøre opp regning uten vert. Tar man utgangspunkt i de gruppene statsministeren nevnte i sin åpningstale, så er det mange som uproblematisk kan inkluderes i det ordinære arbeidslivet. Blant dem med hull i CVen, er det trolig mange som kun er avhengig av ett tiltak for å komme i jobb: Nemlig ansettelse, påpeker Gitlesen.

Arbeid må være mulig for alle

-Blant dem som sliter med språk vil språkopplæring og ansettelse ofte være de to nødvendige virkemidlene, sier han.

-Når det gjelder mennesker med utviklingshemming, vil det ofte kreve tilrettelegging og oppfølging både av arbeidsgivere og arbeidstakere for å sikre et godt og varig arbeidsforhold. Jeg frykter at inkluderingsdugnaden i for stor grad overser oppfølging, tilrettelegging og kompetanse, fortsetter Gitlesen.

Han minner om at staten har et ansvar for å sikre et arbeidstilbud for alle. Det hjelper med positive holdninger blant arbeidsgiverne, men ofte trengs langt mer. Inkluderingsdugnaden må ikke bli en erstatning av arbeidsmarkedstiltakene. Statens ansvar for å øke tiltakene og å utvide spekteret av tiltak, må ikke veltes over på næringslivet, påpeker Jens Petter Gitlesen.